Trinn 1: Kjenne personen
For å gi god beslutningsstøtte må tjenesteytere kjenne personens ressurser, utfordringer, livshistorie, kultur og kommunikasjonsmåter. De må forstå hvordan utviklingshemmingen påvirker personens evne til å ta valg, og hvordan støtte kan bidra til økt medvirkning og selvbestemmelse. Beslutningsstøtteprosesser gir også verdifull kunnskap om personens ønsker, behov og drømmer, som bør dokumenteres for å tilpasse tjenestene best mulig.
Slik ser det ut i praksis
Kaspar kjenner Emma godt. De har jevnlige samtaler om hva Emma har lyst til og hvordan Kaspar kan bistå slik at Emmas ønsker om ulike aktiviteter kan oppfylles. På bildet sitter de to og ser på bilder av strender, sjø, fisker og koraller. Emma sier hun vil dykke og viser bildet av en dykker i fullt utstyr. Kaspar vet at Emma ønsker å dykke, hun har nevnt det mange ganger før. Kaspar vet også at et sentralt prinsipp i teori om selvbestemmelse er at «Jo viktigere et ønske er for en person, desto lenger bør en strekke seg for å imøtekomme dette ønsket»
Refleksjonspørsmål du kan stille deg for å sikre at du kjenner personen
1. Spørsmål du kan stille deg for å sikre at du kjenner personen: Hva setter personen vanligvis pris på? Hva misliker personen?
2. Kjenner jeg personens familie- og kulturbakgrunn, funksjonsnivå, kommunikasjonsmåte og livshistorie?
3. Vet jeg hvilken betydning personens funksjonsnedsettelse har for evnen til å ta valg?
4. Hvilken informasjon trenger jeg for å kunne støtte personen?
Les mer om Trinn 1: Kjenne personen
Tjenesteyterne må kjenne til personens ressurser og utfordringer, hva personen liker, misliker og foretrekker. Personer med utviklings hemming er en del av en familie og et nett verk. I noen familier er religionen sentral, andre familier har andre interesser og verdier. En person som har vokst opp i Norge, på en gård, nært knyttet til dyr og natur, har helt andre erfaringer enn en som er kommet med familien som flyktninger fra et land i krig. Tjenesteyterne må kjenne personen og familiens historie, familiens kultur og hvilke verdier som preger denne.
Personer med utviklingshemming har gjerne utfordringer med kommunikasjon, det er derfor nødvendig at tjenesteyterne har kunnskap om hvordan personen gir uttrykk for glede, trivsel eller mistrivsel. Tjenesteyterne må forstå den kognitive svikten personen har, og hvilken betydning funksjonsnedsettelsen har for evnen til å inngå i beslutningsprosesser og foreta valg. De må ha kunnskap om indre og ytre forhold som kan påvirke personens evne til å ta valg og hvilke former for støtte som kan optimalisere personens valgferdigheter.
I forkant av en beslutningsstøtteprosess kan det være nyttig å spørre seg selv om en har nok kunnskap om personen. Selv om svaret er; kanskje ikke helt, vi burde visst mer om sånn eller sånn, kan en likevel starte en prosess, fordi prosessen i seg selv kan gi utvidet kunnskap om personen. Gjennom samtaler om hva personen synes er best for seg, kan det komme fram ideer, tanker, ønsker og drømmer tjenesteyterne ikke hadde kunnskap om. Det kan også bli tydeligere hvilke kommunikasjonsformer personen synes å ha mest nytte av og foretrekker. Slike erfaringer er viktig å dokumentere for at tjenestene i sin helhet kan tilpasses den de gjelder.